Jeg satt i et forskningsintervju med to gutter på 12 år.
«Hva tenker dere på når dere lytter til prekener?», spurte jeg.
Han ene svarte: «å! jeg gleder meg til det blir ferdig!»
Han andre svarte: «jeg liker denne presten så godt fordi han er en så god retoriker, så jeg lurer på hva han skal lære meg i dag».
To gutter på 12 år, to helt ulike svar.
Når man jobber med barn og unge lærer man fort mye om utviklingspsykologi og hvordan barn og unge utvikler seg i faser. De fleste trosopplæringsplaner og læreplaner deles også inn i slike faser. Utviklingspsykologien og teorier om hvordan tro utvikler seg har lært oss mye og kan fremdeles være et viktig verktøy når man skal jobbe med barn og unge i kirken.
Barn er først og fremst mennesker, ikke sin alder
Samtidig, gjennom å forske på barns (7-12 år) respons på forkynnelse, har jeg lært noe viktig.
Nemlig at barn først og fremst er mennesker, ikke sin alder.
Alle disse teoriene vi har om menneskers utvikling er nettopp det, teorier og ikke virkelighet. De er teorier om hvordan barn og unge KAN utvikle seg og hvordan de KAN være i den alderen og ikke den hele og fulle sannhet om hvordan barn og unge ER.
Fordi vi vet alderen på de som kommer på ungdomsklubben, vet vi ikke alt om dem. 12 åringer er like forskjellige fra hverandre som 42 åringer eller 72 åringer.
Guds ord er levende og skaper noe nytt når det høres i den enkelte
I tillegg viser all nyere empirisk forskning på prekenrespons at hvis det er 30 stykker som hører en preken, hører de 30 varianter av den samme prekenen. Når vi lytter til en preken gjør vi noe med den. Kanskje lytter vi bekreftende og tenker: «dette trengte jeg å høre i dag», kanskje får vi noen kritiske spørsmål og tenker: «hæ, hva mener hun egentlig med det?» eller kanskje spinner vi videre på noe vi har opplevd og tenker: «oi, det minner meg om den gangen da…».
Og, veldig viktig for denne bloggposten: dette gjelder også hvordan barn og unge lytter til prekener.
Jeg vet ikke hvordan du reagerer på å høre noe sånt. Men når jeg har snakket om dette andre steder er det alltid noen som blir oppgitt og spør meg om det er noen vits i det hele tatt å forkynne hvis mennesker bare lager sin egen preken? Svaret er: Ja, selvfølgelig. Dette viser bare det kristne alltid har trodd på, nemlig at Guds ord er levende og skaper noe nytt når det høres i den enkelte.
Så jeg vil avslutte med en utfordring: særlig når det gjelder forkynnelse for barn og unge kan vi som jobber med dette i større grad tenke på hva som brenner, hva vi vil si utfra denne bibelteksten eller dette temaet, heller enn på hva vi tror målgruppen vil høre.
Det er en vanskelig oppgave, den krever hard jobbing og kamp med bibeltekster og tema. Men kanskje kan den være litt befriende også?
