Det var i slutten av mars, og jeg var omringet av familie som stod i en ring rundt meg, min kone og vår sønn på flyplassen. De sang bursdagsangen for min sønn som fylte 2 år den dagen. Det var latter og tårer. Det var blitt virkelig! Vi skulle flytte fra hjem, familie og venner til det fjerne landet i øst; Japan. Også kjent for mange som misjonærenes gravplass. Mens jeg tok mitt siste farvel og gikk mot sikkerhetskontrollen, kjente jeg en enorm støtte fra de jeg dro ifra. Det var tårer, men en glede over det som har vært og det som ligger foran. En glede over de løfter som ligger for oss når vi velger å følge den vei Gud kaller. Ikke for at vi skal klare store ting, men for at Gud skal få gjøre store ting med oss.
Å dra ut er ikke noe individer gjør, tvert imot, det er noe hele kirkefellesskapet gjør.
Og når vi endelig landet, etter en lang reise, ble vi møtt av et varmt og støttende team som hjalp oss finne fotfeste i dette nye landet og den nye kulturen. Månedlig ble vi oppmuntret av alle de som ba for oss der hjemme, som sendte oss hilsener og heiet på oss. Og uten denne veggen av støtte hadde vi aldri klart å være der vi er i dag. Uten denne veggen å lene seg på hadde vi kollapset for lenge siden. Å dra ut er ikke noe individer gjør, tvert imot, det er noe hele kirkefellesskapet gjør. I oss selv er vi ikke nok, men sammen kan vi utfylle hverandre akkurat slik som Paulus prater om i 1. Kor 12:12, hvor vi troende er forskjellige lemmer, men i samme kropp.
Jeg har prøvd så mange ganger å leve opp til ryktet mine venner ga meg i russetiden om at jeg er en «super-kristen». Men jeg strekker aldri til.
Gjennom oppveksten min har jeg ofte sett opp til kristne som tilsynelatende har en stor tro! Folk som evangeliserer, helbreder og døper mennesker uansett hvor de drar. Folk som aldri er redd for å dele troen sin, og alltid har noe smart å si om de blir stilt til veggs. Folk som drar på vekkelses-turneer og gir ut bøker med navnet sitt prydet i store bokstaver på forsiden. Folk som alene klarer å frelse en hel landsby. Men om og om igjen så lever jeg aldri opp. Jeg kom hjem fra en leir eller en konferanse i fyr og flammer, klar for å se en forandring i mitt eget og mine venners liv, bare til å kjenne at den samme flammen må ha blåst ut i nattens kulde. Jeg har prøvd så mange ganger å leve opp til ryktet mine venner ga meg i russetiden om at jeg er en «super-kristen». Men jeg strekker aldri til. Uansett hvor mange bøker jeg leser, bønnemøter jeg deltar på, fasteaksjoner jeg utfører eller bibelkvelder jeg er på, så er det ikke nok.
Jeg er født og oppvokst i Bergen, noe som kan ha katastrofale følger for mitt eget ego, samtidig som at det gjør at jeg innehar en naturlig dose av «dette klarer eg»-optimisme. Men Japan har lært meg å være mye mer ydmyk i min tjeneste.
Spol fram fire år fra vår første utreise fra Flesland flyplass, så sitter jeg nå på en haug med erfaringer i møte med Japan. Og noe av det viktigste den japanske kulturen har lært meg, er å ikke alltid tenke så individuelt. Det handler ikke alltid om meg. Så klart min norske kulturarv er enda sterkt til stede. Jeg er født og oppvokst i Bergen, noe som kan ha katastrofale følger for mitt eget ego, samtidig som at det gjør at jeg innehar en naturlig dose av «dette klarer eg»-optimisme. Men Japan har lært meg å være mye mer ydmyk i min tjeneste.
Å sette seg selv litt på sidelinjen
En ting som har vært viktig for arbeidet vi står i, er å ha en tydelig exit-strategi. Det vil si en plan om hvordan vi kan overlate ansvaret til noen vi disippelgjør. Det gjør at når vi planlegger arbeidet vårt så prøver vi alltid å bygge opp de lokale kristne til å kunne ta lederstillingene, mens vi, sakte men sikkert kan starte en annen gruppe med samme mål i tankene. Det er herlig forfriskende å ikke sette seg selv i senter for alt som skjer rundt en, men heller sitte litt på sidelinjen og se andre blomstre. Jeg har lært å tie (etter beste evne) når vi diskuterer Bibelen og lar heller andres tanker komme til ordet, selv om jeg mener jeg har svaret. Det har ofte ført til at deltakerne får resonnert seg selv fram til Guds sannheter, og sitter med en dypere forståelse enn om jeg skulle gitt dem svaret med en gang. Det er også en gyllen mulighet for å se hvem som virkelig har en interesse for det vi leser om. Samtidig så tenker jeg at det ikke alltid er svarene i seg selv som er så viktige, men prosessen hvordan vi kommer dit.
Bli en Medspiller og ta del i andres historie!
Jeg, i meg selv, trenger ikke å være nok. Jeg trenger ikke være den ene «super-kristne» som får alt til å skje. Uansett ville det ikke vært sant, for det ville vært Gud som virket gjennom meg. Men sannheten er at jeg trenger felleskap. Jeg har utallige mange andre i ryggen som støtter meg. På feltet jobber vi i team for å utfylle hverandre. Hjemme i Norge er det mange som ber, oppmuntrer og sender penger til prosjekter vi jobber med. Det at vi kan dele ut mat og drikke til hjemløse, hjelpe mennesker som sliter med både voldelige forhold og/eller psykisk, at vi kan dele ut Bibler og annet kristent materiell gratis, er noe som flere japanere har undret seg over. «Det er helt utrolig at det er nordmenn som vil gi av sitt eget for å hjelpe oss!» var det en som utbrøt til meg en gang. Og det er ofte slik folk reagerer når vi forteller at midlene til mye av det vi jobber med, kommer fra nordmenn som gir enten til et prosjekt eller ved å bli Medspillere. Den jobben jeg gjør, gjøres egentlig av mange andre enn bare meg selv. Vi skal ikke være den kristne som får til alt, men vi må være ydmyke nok til å innse at vi trenger hverandre!
