FriBU-bloggen

Det er herlig med barn som ber. Barn er spontane, ærlige og ber ut det som ligger på hjertet. Som liten gutt skal jeg etter et besøk hos en kamerat ha formulert noe sånn som dette i min kveldsbønn: «Kjære Gud jeg ber om at Arnt Jakob ikke får mer Playmo, for han har mer

Utsultet på oppmerksomhet og bekreftelse, gikk jeg på akkord med egne verdier. Jeg var villig til å gjøre omtrent hva som helst for å høre til i fellesskapet, for å bli akseptert. 

Hvorfor drar vi til Japan for å be? Låner ut hunden, leier ut huset og slutter på skolen? Fordi vi tror at Gud er Gud og at han ser det store bildet. Fordi vi vil at hans agenda skal bli viktigere enn vår.

Som barn var det et bilde som brant seg fast på netthinnen min. Bildet var av to barn på flukt. Den største bar den minste på ryggen sin. Beina til den som bar var tynne og for svake for vekten han bar, men på samme tid kunne beina likevel bære hele verden.

Jeg er takknemlig for alle de voksne som brukte fritiden sin på meg, og det har påvirket meg, styrket og utviklet troen min, og hvordan jeg ser på kirke i dag. 

Bygget er bare et bygg, menigheten er folka som går der. Og er det ikke noen folk der, nei da er det jo heller ikke noen menighet. Til konfirmasjonen er det jo vanlig å få en Bibel med en personlig hilsen i. Hos oss er det nesten sånn at de har fått en nøkkelbrikke med på kjøpet.

Vi er mange frustrerte som ønsker å prioritere Bibelen i hverdagen. Men hvordan? Eirik B. Fjellestad deler 3 tips til å lese Bibelen sammen i 2024.

Jo eldre en kirke er, jo mer skjer vekst gjennom flytting av kristne – hvis vekst i det hele tatt skjer. De samme tallene sier at nye fellesskap når flest nye mennesker med evangeliet.

Når vi observerer samfunnet rundt oss, vil vi kanskje konstatere at vi blir meir og meir egoistiske. Vi set oss sjølv og våre fyrst, og endar opp med lite plass til andre. Vi ser berre oss sjølve i spegelen.   

Satsingen på de minste handler om en forståelse av at vi bare er et par generasjoner fra å dø ut som menighet. Vi har kanskje mange voksne, men uten barna er vi snart en forsamling grå hår som lurer på hvor alle barna er.

Sommerferie og tiden uten fast rytme. Vi går kanskje denne tiden i møte med ulike tanker og forventninger. Jeg personlig elsker ferie med familien. Ja, det kan bli mye liv og røre med fem stk trykket sammen i en campingvogn, men feriehodet mitt takler det (ofte) litt bedre enn når vi er hjemme. På ferie

Det var i slutten av mars, og jeg var omringet av familie som stod i en ring rundt meg, min kone og vår sønn på flyplassen. De sang bursdagsangen for min sønn som fylte 2 år den dagen. Det var latter og tårer. Det var blitt virkelig! Vi skulle flytte fra hjem, familie og venner

Grill en kristen. Det kan høres ut som en ganske intens og krevende situasjon å utsettes for. Høy temperatur i diskusjonene, innvendinger og argumenter det lukter svidd av, fordommer som har blitt marinert over lang tid og endelig skal de kastes på grillen, Med andre ord en vond opplevelse for det kjøttstykket som eventuelt måtte

I flere år har vi vært på fjellet i vinterferien. Vi har leid en stor hytte sammen med en vennegjeng, bestående av både oss foreldre og våre mer eller mindre voksne barn. Det er utrolig fin tradisjon, og har gitt både unge og voksne mange gode minner. Disse vinterlige dagene er som et pulsslag som

Først får vi 10.000 kr i oppstartsstøtte og man kan spise mye pizza for så mye penger! Så får FriBU sentralt og lokallagene tilsammen ca. 900 kr i støtte for hvert betalende medlem under 26 år, så viktigheten av å få inn den 50-lappen fra medlemmene våre er viktigere enn vi kanskje tror!

«Gjennom å forske på barns respons på forkynnelse har jeg lært noe viktig; nemlig at barn er første og fremst mennesker, ikke sin alder»

«Jeg er sikker på at du har fått det med deg». Daglig leder i FriBU, Håvard Haugland, blogger her om ledermangel i menighetene.

Hei! – sa jeg til henne – så fint at du er her! Hun kikket spørrende, men høflig, tilbake på meg og sa Hei – men litt mer avventende. Jeg husket ikke hvor jeg hadde henne fra, men jeg visste at jeg hadde sett henne før, og derfor sa jeg hei – litt sånn frimodig. Jeg var nemlig stinn av

I påska var jeg i begravelse til en av menighetens bærebjelker. En av de som var med å starte Råde frikirke dro hjem til Jesus. En nær venn av han talte, og han sa «nære venner kommer på besøk uanmeldt, og Jens var en sånn venn for oss». Det er jo spesielt å være i

 Et blogginnlegg fra Alexis Lundh om nysgjerrighet, utforskning, barn og mitt ansvar som pappa.  Jeg bekrefter alltid til unge at det er helt naturlig å være nysgjerrig og det å utforske er noe vi mennesker definitivt er skapt til å gjøre. Selv var jeg en rimelig nysgjerrig gutt og var på mange «store» og mindre