FriBU-bloggen

Utsultet på oppmerksomhet og bekreftelse, gikk jeg på akkord med egne verdier. Jeg var villig til å gjøre omtrent hva som helst for å høre til i fellesskapet, for å bli akseptert. 

Hvorfor drar vi til Japan for å be? Låner ut hunden, leier ut huset og slutter på skolen? Fordi vi tror at Gud er Gud og at han ser det store bildet. Fordi vi vil at hans agenda skal bli viktigere enn vår.

Som barn var det et bilde som brant seg fast på netthinnen min. Bildet var av to barn på flukt. Den største bar den minste på ryggen sin. Beina til den som bar var tynne og for svake for vekten han bar, men på samme tid kunne beina likevel bære hele verden.

Jeg er takknemlig for alle de voksne som brukte fritiden sin på meg, og det har påvirket meg, styrket og utviklet troen min, og hvordan jeg ser på kirke i dag. 

Bygget er bare et bygg, menigheten er folka som går der. Og er det ikke noen folk der, nei da er det jo heller ikke noen menighet. Til konfirmasjonen er det jo vanlig å få en Bibel med en personlig hilsen i. Hos oss er det nesten sånn at de har fått en nøkkelbrikke med på kjøpet.

Vi er mange frustrerte som ønsker å prioritere Bibelen i hverdagen. Men hvordan? Eirik B. Fjellestad deler 3 tips til å lese Bibelen sammen i 2024.

Jo eldre en kirke er, jo mer skjer vekst gjennom flytting av kristne – hvis vekst i det hele tatt skjer. De samme tallene sier at nye fellesskap når flest nye mennesker med evangeliet.

Når vi observerer samfunnet rundt oss, vil vi kanskje konstatere at vi blir meir og meir egoistiske. Vi set oss sjølv og våre fyrst, og endar opp med lite plass til andre. Vi ser berre oss sjølve i spegelen.   

Satsingen på de minste handler om en forståelse av at vi bare er et par generasjoner fra å dø ut som menighet. Vi har kanskje mange voksne, men uten barna er vi snart en forsamling grå hår som lurer på hvor alle barna er.