Jeg sitter i en sofa i Epic Lighthouse, Nagoya i Japan. Barna er lagt etter en lang dag med hjemmeskole, hjemmekirke, inne-/ og uteaktiviteter. De har tatt “Ofuro” (japansk bad) og pussa tennene. Det er en god følelse at de er happy og i boks. Nå er det min tur å sitte ned og la tankene hvile litt.
Det er ikke så forskjellig å være mamma i Japan og i Norge. Hverdagen krever omtrent det samme som da det var korona, men fokuset er helt annerledes. Vi er her for å be og jobber med et prosjekt som skal få flere folk til å be for Japan.
Hvorfor rykke hele familien opp, låne ut hunden, leie ut huset og slutte på skolen for det da? Fordi vi tror at Gud er Gud og at han ser det store bildet. Fordi vi vil at hans agenda skal bli viktigere enn vår.
Nå opplevde vi at Gud var så tydelig at det ville være ulydig å ikke gjøre dette.
Jeg er oppvokst i Japan som misjonærbarn. Min kjærlighet til Japan har alltid vært der, men i september 2023 skjedde det noe som røsket tak i hele familien. Jeg og Lotte, datteren min på 12, hadde spart i seks år for å reise på ferie til Japan. Vi dro innom Nagoya for å hilse på frikirkens utsendinger som vi hadde truffet før. Arbeidet og livsstilen deres engasjerer meg dypt på hjerteplan. De har skikkelig JESUS-fokus. Det tyter ut av lister og tapet i husene deres, de puster lidenskap for Jesus og evangeliet. Det er vanskelig å dra herfra uten å få med seg noe av den brannen de bærer!
Vi dro også til Okinawa, øygruppen mellom Japan og Taiwan. Jeg opplevde den vakreste naturen jeg noensinne har sett, men også både en enorm tørst og et mørke. Jeg opplevde der at jeg fikk en voldsom nød for Japan, og jeg fikk et sterkt ønske om at flere skulle engasjere seg i bønn for Japan. Gründer og ideskaper som jeg er, ble det endel tankevirksomhet rundt dette. Utover høsten opplevde vi at Gud kalte oss til Japan for å lage en digital bønnekampanje. Vi fikk mange ord og skriftsteder fra ulike hold som bekreftelser på at vi skulle dra. Gud visste at min mann alltid har sagt at han er villig til å gå så lenge Gud er tydelig. Nå opplevde vi at Gud var så tydelig at det ville være ulydig å ikke gjøre dette.
Løse teltplugger
Hverdagen vår er en blanding mellom å reise rundt i Japan og lage korte filmer fra ulike steder, og drive hjemmeskole i Nagoya mellom turene. Vi danser og lovpriser ulike steder og ber om at Guds lys skal få skinne der. Filmene vi lager legges det bibelvers og bønner på, og tanken er at de som ser filmene skal få danne seg et inntrykk av Japan og stedene man ber for. Vi jobber mye med visuell produksjon til vanlig og ser kraften i å visualisere for å skape engasjement. Filmene skal legges på YouTube og Instagram, slik at de blir lett tilgjengelige og lette å dele. Vi ønsker både å engasjere mennesker til bønn og gi folk anledning til å bli Medspillere. Noen må be, noen må gi og noen må gå.
Akkurat nå er det vi som går, og denne prosessen har gjort teltpluggene våre skikkelig løse. Vi vet ikke hva vi skal gjøre etter sommeren, men vet at vi ønsker å være midt i Guds plan der Gud vil ha oss. Det er bratte læringskurver og mye spenning. Vi lærer mye om å be som familie, søke Gud som familie og produsere som familie. Vi har tatt et annerledes valg fordi Gud utfordret oss. Likevel er jeg bare en vanlig mamma som blir lykkelig av at barna er rene, er mette og har pusset tennene.
Så får vi se hvor vi pusser tennene de neste årene.
