«Nære venner kommer på besøk uanmeldt»

«Nære venner kommer på besøk uanmeldt»

I påska var jeg i begravelse til en av menighetens bærebjelker. En av de som var med å starte Råde frikirke dro hjem til Jesus. En nær venn av han talte, og han sa «nære venner kommer på besøk uanmeldt, og Jens var en sånn venn for oss». Det er jo spesielt å være i begravelse i påska. Betydningen av hva Jesus gjorde for oss i påska kommer så nært. Det var en veldig Jesus-fokusert begravelse. Så klart er det fortsatt trist, men når man vet at den som har gått bort har kommet til et bedre sted og at man skal sees igjen, så gir det hele settingen en annen stemning. 

Det ble sagt i minnetalen av kona, at «hans arv lever videre. Han ga troa si videre og i dag følger alle våre barn og barnebarn Jesus». Som småbarnsmor så stikker sånt veldig dypt. Er det noe jeg også brenner for, så er det å oppdra en generasjon under meg som følger Jesus. Da kan man, på en måte, ønske seg en oppskrift. Hva gjorde han som funka? Hvilke rutiner hadde de på kvelden? Hvilke sanger sang de? Leste de andaktsbok som familie? Og sang de faktisk for maten hver dag? Men egentlig, så tror jeg nok ikke på en sånn oppskrift. Jeg tror det betyr mye mer, om du selv bærer troa som din identitet. Da vil det både gjennomsyre den du er, og det du formidler til ungene. 

«Kommer vi på besøk til Jesus uanmeldt?»

Lar vi troa vår bli en rutine som passer inn i en mal, eller kommer vi på besøk uanmeldt? 

Og det tenker jeg er et spørsmål man kan stille seg enten man er i en lik situasjon som meg, og skal oppdra barn, eller om man «bare» skal vokse i egen tro. «Kommer vi på besøk til Jesus uanmeldt»? Er vi nære? For det handler ikke om at de faste rutinene ikke er bra. Jeg er en forkjemper av gode rutiner, for livet skjer. Vi lever ofte travle liv her i Norge og kjører fra det ene til det andre. Da er det godt med noen faste pulsslag som kobler oss på troa vår med ungene. Men jeg tror vi går glipp av noe større om vi ikke lar Gud prege hele livet. At troa blir vår identitet. At Gud blir vår himmelske pappa som vi kan koble oss på i ulike øyeblikk i løpet av dagen. 

Jeg har hatt et ønske om at min alenetid med Gud skal bli bedre og litt mer fast. Så jeg er stadig på utkikk etter noe som kan funke på meg. Jeg er fortsatt litt på prøve og feile stadiet. Med tre små kids blir ikke ting alltid som jeg ser for meg i hodet. Så i det her spennet mellom å pushe meg selv til å være koblet på for egen del og samtidig kunne hvile i at jeg ikke må prestere i egentid for Guds skyld, så syntes jeg denne setningen var så god; «Nære venner kommer på besøk uanmeldt». Det ga de små øyeblikkene i hverdagen så stor verdi. Spontan samtale om tro med ungene, en bønn for et kne som gjorde vondt eller det å for eksempel sette seg ned som familie og be for noe som kommer opp. 

«For hvis ikke vi lærer de å følge Jesus, vil nok verden lære de å følge noe annet»

Jeg er en del av en Snapchat-kanal som heter Hjertetro. For meg har det blitt en fin måte å vokse i både den planlagte og spontane delen av troa. Der kan jeg få et innblikk i andres hverdag og se hva som funker for andre familier. Flere ting har familien vår adoptert til egne trosrutiner, mens andre rutiner må vi erkjenne at ikke funker for oss. Det er heldigvis greit, fordi vi er ulike. Det å daglig få litt input om trosliv for familier gjør at jeg holder meg fokusert på målet mitt. Å oppdra en generasjon under meg som følger Jesus. For hvis ikke vi lærer de å følge Jesus, vil nok verden lære de å følge noe annet.