Det er flest hverdager

Det er flest hverdager

I flere år har vi vært på fjellet i vinterferien. Vi har leid en stor hytte sammen med en vennegjeng, bestående av både oss foreldre og våre mer eller mindre voksne barn. Det er utrolig fin tradisjon, og har gitt både unge og voksne mange gode minner. Disse vinterlige dagene er som et pulsslag som kommer fast hvert år. En rytme. 

Jeg tror vi har godt av faste pulsslag i livet vårt, både med tanke på vårt fysiske liv, vårt sjelsliv, og vår ånd. Uten vår fysiske puls dør vi. Og på samme måte som kroppen vår trenger hjertets pulsslag for å holdes i gang, trenger også vår ånd pulsslag som holder troen levende. Slike «åndelige pulsslag» kan være bønn, lese i bibelen, felleskap med andre som tror, å være med og bidra, og det å lytte til eller utøve musikk. 

Men det trenger ikke være så ambisiøst! Stadige, små pulsslag som drar deg i den retningen du ønsker, er langt bedre enn en kjempeinnsats èn gang. Det er litt som å gå opp en sti: det blir ingen sti ved å gå der èn gang, man må gå der stadig. Så heia oss når vi gjør små ting på det jevne. Det er først når ting skjer på det jevne, at vi kan snakke om en puls. 

Puls i hverdagen

Å få slike pulsslag på plass i hverdagen, kan gi rytmen du ønsker, og dra deg i den retningen du ønsker å gå. For de som vokser opp og venner seg til disse pulsslagene, vil det bli lettere å finne en puls for sin egen del. Når de venner seg til å be, blir det lettere for dem å ha en rytme for å be selv. For eksempel. Det sies at de som vokser opp med slike pulsslag i sine barndomshjem, lettere vil finne en levende og varig tro for sin egen del. 

For mange kristne har kanskje gudstjenestelivet vært det som har vært hovedpulsslaget. Det er der man har fellesskap med andre, der man tilber Herren Jesus i lovsang, der man er med og har en tjeneste, der man ber, der man dykker inn i bibelen i form av å lytte til forkynnelse. Det kan være fint.

Det er flest hverdager

Men hva når noe gjør at du ikke lenger kan møtes i det store fellesskapet? Det kan være mange grunner til det: Små og store kriser skjer i livet som gjør at ting stopper litt opp. Vi hadde en kollektiv, smertelig erfaring av det under korona-pandemien. Dersom man satser kun på gudstjenestelivet som det stedet troen får uttrykk, blir det vanskelig når noe hindrer oss i å møtes. 

Hva med å hjelpe hverandre til å få rytmen bedre på plass i hverdagslivet? Hva om vi hjalp hverandre til å finne ut av hva vi trenger for å holde relasjonen til Gud varm? Tenk om kirken hjalp oss til en bønnerytme i hverdagen, eller til å klare «å spise selv» av Guds ord. Da blir vi vant med å gjøre tro, ikke bare høre om det. Da vil ikke kriser være en trussel. Da vil tider vi ikke kan møte det store fellesskapet heller bli en forlenging av det vi allerede gjør, kun avkortet med de pulsslagene som handlet om de fysiske treffene med andre mennesker. Da ville vi ha en hverdagsrytme for troen vår, og vi ville naturlig ha delt troen med de vi har rundt oss.

Kjærlighet og gjestfrihet

Jeg tror at veien framover handler om å få dette mer på plass! Da vil barn og unge se og erfare at livet med Gud er et LIV, og ikke bare noe som skjer en time på søndag, og de vil med langt større sannsynlighet få en tro som varer livet ut. 

Pulsslagene gjør at troen holdes levende, gjør at troen blir et liv. Men vet du hva som gjør at pulsslagene får ekstra betydning for de som vokser opp? At de opplever å være en del av et hjem som har det grunnleggende fint sammen. At de som bor sammen leker, ler og er trygge i hverandres selskap, ikke alltid «happyclappy», men trygge, og grunnleggende glad i hverandre. 

I tillegg spiller gjestfriheten inn. Er hjemmet åpent, blir effekten av å dele troen med sine barn og unge større. Det betyr at når du åpner opp for barnas venner, når du har plass til en ekstra rundt middagsbordet, eller du har tid til den kaffepraten med naboen, formidler du tro til dine unge.

Det forteller meg at jeg kan senke skuldrene, hvile i Guds nåde og takke ham for hans nærvær midt i mine hverdager, der det alltid – eller oftest – er plass til en til.

Relasjoner

Våre vinterferieturer ble en god rytme for oss. Men i tillegg styrket turene relasjonene mellom oss, både mellom de unge og mellom oss voksne, men også på tvers av generasjonene. Mine barn ble godt kjent med andre gode voksne, noe forskning sier kan ha betydning for om troen forblir i den unge. Mennesker trenger mennesker. Derfor har også relasjoner stor betydning når vi snakker om at troen skal gis videre til neste generasjon.

De første kristne levde dette: de hadde ingen kirke, men de hadde fellesskap likevel. De hadde en rytme for å møtes jevnlig i hjemmene. De spiste sammen, ba, delte liv, glede og sorg. Jeg ser for meg middagsbordet der «alle» var til stede: smått og stort, ungt og gammelt. Og hver dag, forteller bibelen, ble nye lagt til menigheten.

Tenk om vi kunne ligne mer på dem! Tenk om vi tok inn over oss at det kristne fellesskapet er satt sammen av mennesker, i kirken uten vegger, og midt i våre hverdager, der vi er, er Kristus til stede. Må Gud gi oss øyne så vi ser ham og slipper ham til, i kirken uten vegger.